Endelig dom i skattestriden mellom Apple og EU
Illustrasjon: Halvor Manshaus/Midjourney.
De siste ti-årene har det vokst frem en rekke multinasjonale virksomheter som leverer digitale tjenester på tvers av landegrenser, verdensdeler og kontinenter. Her er det bare å vise til aktører som Google, Apple, Facebook, Amazon og en rekke andre digitale tjenestetilbydere. Typisk for disse er at de tilbyr tjenester som leveres fra sentraliserte distribusjonsnettverk som dekker over større geografiske områder. Etablering av en base for denne typen distribusjon vil kunne gi store ringvirkninger både lokalt og nasjonalt, og vil være på ønskelisten til flere potensielle vertsnasjoner.
I Europa har Irland fremstått som et vertsland med spesielt gunstige betingelser for virksomhetsbeskatning for utenlandske selskaper. Dette har vært en suksess, i den forstand at flere store utenlandske aktører faktisk har etablerte sine europeiske distribusjonssystemer nettopp her. For Irland betyr ikke dette bare økte skatteinntekter, men også en langsiktig utvikling av teknologisk kompetanse og infrastruktur, arbeidsplasser, sterkere tilbud innen IT-utdanning og andre tilhørende fordeler som setter seg over tid.
En utvikling der enkelte land søker å fremstå som spesielt gunstig når det gjelder skattebetingelser vil raskt kunne ende i et kappløp mot et bunnivå som hverken er optimalt eller rettferdig sett i et større, og i dette tilfellet, europeisk perspektiv. Sett med skattebrillene på, vil det være mer fornuftig om land innenfor de aktuelle geografiske og økonomiske områdene samordner sine skatteregler og -betingelser. Skattetrykket bør ideelt sett ikke være et så fremtredende moment når virksomhetene skal velge tilholdssted.
I en tidligere artikkel i Lov & Data (L&D nr. 143 s. 10 flg. [LoD-2020-143-3]) diskuterte jeg en sak der EU-Kommisjonen hadde fattet interesse for et skattevedtak overfor Apple i nettopp Irland helt tilbake til 1991. EU-Kommisjonen var av den oppfatning at dette vedtaket og et senere vedtak fra 2007 i realiteten innebar at Irland hadde fraveket prinsippet om armlengdes avstand, og at Apples skattevilkår ikke var i tråd med alminnelige markedsbetingelser. Med armlengdes avstand siktes det her til forholdet mellom Apples selskap som mottok inntekten i USA og virksomheten i Irland. Kravet til armlengdes avstand innebærer litt forenklet at det stilles krav til at de to partene opptrer som separate og uavhengige av hverandre, og at det fattes rasjonelle forretningsmessige beslutninger med dette som utgangspunkt.
Videre mente Kommisjonen at Apple gjennom skattevedtakene ble gitt en urimelig fordel i form av statsstøtte fra Irland. Bakgrunnen for dette var at Apple i praksis var blitt innvilget en spesielt gunstig skatteordning. Dette skjedde i praksis først og fremst ved at inntekter under lisensavtaler i konsernet ble allokert til USA i stedet for den lokale virksomheten i Irland, hvor den reelle aktiviteten var utøvd. Kommisjonen avsa i 2016 sitt vedtak som innebar at Apple måtte overføre 13 milliarder Euro til Irland.
Apple klaget Kommisjonens vedtak inn for EUs General Court (her omtaler jeg Retten som General Court og Domstolen som EU-domstolen). Avgjørelsen fra General Court syvende kammer falt 15. juli 2021, og Apple og Irland fikk medhold i klagen.. Denne avgjørelsen er altså drøftet i artikkelen i Lov & Data som det er vist til ovenfor. General Court la særlig vekt på at Kommisjonen ikke hadde påvist at skattevedtakene fra Irland utgjorde ulovlig statsstøtte. I denne forbindelse ble det pekt på at det ikke var gitt at de underliggende inntektsstrømmene skulle allokeres til Irland i stedet for kontoret i USA slik Kommisjonen hadde anført. General Court fant heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å legge til grunn at en utilstrekkelig inntektsandel var blitt henført som beskatningsgrunnlag for Apples virksomhet i Irland. Videre fremsto ikke avgjørelsene knyttet til skattevedtakene etter rettens oppfatning som skjønnsmessige.
Avgjørelsen fra General Court kan langt på vei leses slik at retten ikke er enig i Kommisjonens metodiske utgangspunkt og de konklusjoner som ble ledet ut fra dette. Retten mente eksempelvis at Kommisjonen hadde lagt til grunn en presumsjon om at Apples avdeling i USA ikke hadde noen reell aktivitet rettet mot Irland, slik at inntektene i stedet skulle ha blitt allokert til den lokale avdelingen i Irland. På samme måte ble det lagt til grunn en presumsjon om at de irske skattereglene åpnet for en skjønnsutøvelse som ville innebære en ulovlig skattefordel. Retten synes med dette å stille sterkere krav til analysen av faktiske årsakssammenhenger mellom skattevedtakene og den påståtte ulovlige statsstøtten, og at Kommisjonen her ikke hadde gjort en god nok jobb.
Kommisjonen anket avgjørelsen fra General Court videre til EU-domstolen 25. september 2020.
Utfallet i ankensaken fremstår som overraskende, all den tid underinstansen var såpass klar på at det ikke var grunnlag for å snu de underliggende vedtakene fra Irland. EU-domstolen i storkammer har nå fattet endelig avgjørelse i denne saken, som altså har pågått siden Kommisjonen rettet den første henvendelsen til Irland i 2013. Avgjørelsen snur resultatet fra EU-General Court, og skattevedtakene ble funnet å utgjøre ulovlig statsstøtte fra Irland til Apple. Apple må som følge av dette betale over 13 milliarder Euro tilbake til Irland.
EU-domstolen la til grunn at Kommisjonen hadde tilstrekkelig dekning for å konkludere med at det forelå ulovlig statsstøtte og at det forelå vilkårlig forskjellsbehandling. Det ble videre lagt til grunn at skattevedtakene fra Irland åpnet for at Apple kunne allokere inntekter fra lisensavtaler for immaterielle rettigheter til USA, uten at det var faktisk grunnlag for dette.
I avsnitt 125 i avgjørelsen gjør EU-domstolen rede for hvordan prinsippet om armlengdes avstand skal anvendes i denne typen saker. Det vises her til vurderingen under de irske skattereglene, men prinsippet gjelder generelt i skattesaker:
“…[t]he profits to be allocated to the branch of a non-resident company pursuant to that section are ‘the profits that that branch would have earned at arm’s length, in particular in its dealings with the other parts of the company, if it were a separate and independent enterprise engaged in the same or similar activities under the same or similar conditions, taking into account the assets used, the functions performed and the risks assumed by the company through its branch and through the other parts of the company…”
Deretter går retten fra det generelle til det konkrete, og påpeker at de irske skattemyndighetene skulle ha gjort en vurdering av kravet til armlengde vurdert opp mot Apples disposisjoner knyttet til lisensinntektene:
“In order to do so, they should have compared the functions performed, the assets used and the risks assumed by ASI and AOE through their head offices and their Irish branches…”
Med utgangspunktet på plass, og en gjennomgang av hva som skulle ha blitt vurdert, går EU-domstolen deretter i avsnitt 126 inn og vurderer Kommisjonens vedtak på dette punktet. Her gjengis Kommisjonens anvendelse av armlengde-prinsippet, som konkluderer med at de to virksomhetene i henholdsvis USA og Irland ikke ville ha blitt enige om en slik fordeling av inntekter:
“In particular, it concluded that an allocation outside Ireland of profits generated by the IP licences held by ASI and AOE would not have been agreed to by the Irish branches of those companies if they had been separate and standalone companies acting under normal market conditions and, moreover, that, given the lack of functions performed by the head offices and/or given the activities carried out by those branches, those IP licences should have been allocated to the Irish branches for tax purposes (recital 305 of the decision at issue).”
EU-domstolen går inn på flere forhold i Kommisjonens vedtak, og påpeker at presumsjoner knyttet til fysisk tilstedeværelse og ansatte ikke alene har vært avgjørende for spørsmålet om armlengde. I avsnitt 129 fremhever retten at Kommisjonen trakk sin konklusjon etter en bredere anlagt vurdering:
“The Commission drew that conclusion after linking two separate findings, that is to say, first, the absence of active or critical functions performed and risks assumed by the head offices and, secondly, the multiplicity and centrality of the functions performed and risks assumed by those branches, applying the legal test set out in recital 272 of the decision at issue.”
EU-domstolen stiller seg på dette grunnlag kritisk til avgjørelsen fra General Court, som hadde trukket frem selve metoden og oppstilte presumsjoner i vedtaket fra Kommisjonen som kritikkverdige. EU-domstolen mener å kunne vise at Kommisjonen både ved spørsmålet om aktivitet i det utenlandske selskapet og andre spørsmål i saken ikke bare har gjort en vurdering bundet opp mot en presumsjon, eller en «exclusion approach», men hadde gått dypere inn i faktum og selve analysen. Vedtaket ble altså opprettholdt, i en avgjørelse som lander på diametralt motsatt resultat av underinstansen.
Irland er nå pålagt å kreve inn de utestående skattekravene fra Apple. Det er verdt å merke seg at det omstridte kravet ble deponert på en egen konto etter vedtaket fra Kommisjonen i 2016, slik at det nå er snakk om å overføre disse midlene fra Apple til Irland. Overføringen av disse midlene i tråd med deponeringsordningen er i seg selv en komplisert affære som forventes å ta flere måneder å gjennomføre.
Beslutningen fra EU-domstolen er endelig og kan ikke ankes videre. Den irske finansministeren Jack Chambers uttalte følgende om denne store pengeoverføringen til Irland:
“The government will need to carefully consider what is the best course of action to take with this revenue, and I will be engaging with the party leaders over the coming weeks on the matter.”(1)https://www.gov.ie/en/speech/361b9-statement-by-minister-chambers-on-judgement-by-the-court-of-justice-of-the-european-union-in-the-apple-state-aid-case/#:~:text=Both%20Ireland%20and%20Apple%20rejected,put%20forward%20by%20the%20Commission.
Det skal påpekes at Irland sto fast ved Apples side gjennom saken, både ved at Irland inngikk i sakskomplekset gjennom en egen sak forent til felles behandling med Apple-saken og ved at partene begge argumenterte for at skattevedtakene fra 1991 og 2007 var riktige.
For aktører som skal orientere seg etter denne siste avgjørelsen, er det viktig å fremheve betydningen av å ha notoritet og dokumentasjon knyttet til beslutningsprosesser, organisering, risikofordeling og tilsvarende mellom de ulike filialene. Roller og oppgaver som fordeles til ulike ledd og deler av organisasjonen må etterleves og kunne dokumenteres. For ledere og ansatte er det også et poeng å klargjøre hvor i systemet og innenfor hvilken virksomhetsdel disse er ansatt og hvor de utøver sin funksjon. Dette bør både dokumenteres og følges opp i den daglige driften.
Da jeg skrev om avgjørelsen fra General Court, avsluttet jeg med å vise til at veien mot en effektiv og samordnet beskatningsordning på tvers av landegrensene fortsatt hadde et stykke igjen. Selv om resultatet nå ble snudd, viser tidslinjen i denne saken utfordringen med å følge opp denne typen saker. Saken strekker seg tilbake til det første skattevedtaket fra Irland i 1991, og endelig avgjørelse falt nå altså først i september 2024. Kommisjonen innledet sin sak ved de første henvendelsene til Irland i 2013, mens selve vedtaket fra Kommisjonen kom i 2016. Irland ved finansministerens uttalelse opplyser selv at landet for lengst har endret sine skatteregler slik at saken kun har «historical relevance». Dette viser at selv om slike rettssaker kan ha betydning og kan være verdt å forfølge, så ligger de endelige og viktige avklaringene i større grad i et samordnet regelverk og avklaringer som harmoniserer skattereglene på tvers av landegrensene.
